Ikke at så hjelper unna. Den gråtende blonde to hyller over, med brystene tunge og moden, overordnede under snert av flogger utøvet på huden hennes, duvende med overgivelse og følelse og jeg slippe øynene mine før jeg gir vekk for mye. Ingen her ville bli sjokkert, eller skremt, etter min smak for smerte. År for å bli bedt om å skamme seg over hva jeg ønsket og likte er de eneste reelle obligasjoner holde meg nå disse tau er rett og slett et lag av dekorasjonen, som mascara eller kirsebær lipgloss. Jeg tillater meg selv å bli ledet, rolig og anstendig, og kjempe tilbake skjelve av reaksjon hver gang hånden pensler tidligere eller du skyver en arm rundt meg for å veilede meg gjennom mengden.

Jeg lager et spill av det i mitt eget sinn. Hvis jeg kan få gjennom denne lille scenen, vil jeg la meg den luksus lent mot skulderen din for øyeblikket. Hvis jeg kan motstå trangen til å løpe unna, vil jeg behandle meg til en lang boblebad når jeg kommer hjem. Og hvis jeg klarer å komme gjennom denne helgen, vil jeg begynne å lete etter noen sterke nok til å gi bort. Kanskje så jeg ikke blir så fristet ...

Så igjen, kanskje jeg vil.

Et sted i labyrinten arbeid i sinnet mitt er et stille rom, malt gylden med stearinlys reflekterer fra et dusin speil. Den glatte tre armer i kors holderen meg, og tauene som vinden rundt håndleddene mine forlate vridd røde kyss på min hud. Jeg trenger ikke å se ansiktet ditt for å vite når du går opp bak meg, min hud prickles med varme og oppmerksomhet. De hvisker i flogger trukket langs ryggraden min trekker et sukk fra halsen, gnister en fin, sulten brant mellom lårene mine.

Den varme rødme langs ryggen og setet klynkende ja. Jeg sukk no. Jeg kan føle deg glad latter rippel mot mitt kjøtt. Du kjenner mine begrensninger nærmere enn jeg noen gang ville våge å drømme. Du har allerede visste hva jeg skulle si og snert berører huden min igjen med hundre flammende kyss, den sensoriske tilbakemeldingen overveldende frem mine tanker går salig tom, og alt jeg kan gjøre er å føle.

Det er derfor du er herre, og jeg tjener.

Jeg kommer motvillig tilbake med et høflig smil og et deftly snudde setning som gjør at det ser ut som om jeg har hørt. Du smil i retur, ansiktet nøytral og vennlig, og tømme av begjær som fortsatt simmers i blodet mitt. Din veiviser faller bort, og jeg sukk, savner kontakten allerede.

Jeg vil ikke fortelle deg, selvfølgelig. Jeg vil begrave lille kull av attraksjonen under asken til den smothers seg ut, og venter, tålmodig, for platonisk vennskap å overstyre den primitive trangen til å sende inn. Jeg skal spille min rolle beundringsverdig, tomt som det er, og bare være. Jeg snur meg å møte en annen innledning, en annen vennlig ansikt, og skyve bort den gyldne rom, et sted i mitt sinn.